Select Page

Å dekke en løpende hendelse: Flystyrten i Ukraina

Malaysia_Airlines_plane_crashes_in_eastern_UkraineEn slektning viser bilder av ekteparet John Paulisen og Yuli Hastini (44), som sammen med de to barna Arjuna (5) and Sri (3) mistet livet i flykatastrofen. Foto: EPA

BAKGRUNN: Malaysia Airline MH17 styrtet i Ukraina. Les saken jeg var med på å skrive her.

Ingen kan beskylde denne uken for å ha vært en agurknytt uke. Mandag morgen startet med ideer om ”statsrådenes vitnemål” på blokka, men den saken druknet fort i den forferdelig flystyrten i Ukraina. Midt mellom det har vi også hatt hendene fulle med den stadig mer intense Gaza-konflikten.

Det er spennende og være journalist når nyhetsbilde er så variert som det er nå. Samtidig er det vanskelig. I dag tok jeg meg selv i å bite meg i leppa, og holde tårene tilbake, mens jeg så på bildene av Mo (12), Evie (10) og Otis (8). De tre søsknene var på vei hjem til Australia med sin bestefar da MH17 ble skutt ned over ukrainsk territorium. Daily Mail viste tidligere i dag bilde av yngstemann smilende på skoletrappen, med en ransel på ryggen. Bildet ved siden av viste storebroren masjerende stolt i en parade.

De lykkelige øyeblikkene som er fanget i fotografiene er i dag veldig langt fra virkeligheten. I realitet sitter to sønderknuste foreldre igjen på et hotellrom i Amsterdam og kjenner på håpløsheten som overvelder alle de etterlatte akkurat nå.

Journalistens rolle i konflikten

På universitetet lærte jeg at som journalist skal du ikke ta del i konflikten eller ytre meninger. Du skal objektivt formidle skjebnene til de menneskene du skriver om. Samtidig skal du kunne dykke ned i spekulasjonene og ryktene bak en slik ulykke som angrepet på Malaysia Airlines MH17 har vært. Du skal kunne forklare til leserne dine hva som har skjedd på en objektiv og informativ måte, gjerne ved bruk av god fortellerteknikk og historieformidling.

Vi jobber sammen i krisesituasjoner

For meg var dagen i dag veldig lærerik. Jeg har fått oppleve hvordan et team dyktige journalister jobber i en krisesituasjon. I går kveld ble mange på jobben ringt inn på ekstravakt da de første meldingene om flystyrten tikket inn. ”Dette er den største saken siden 22. juli,” sa nyhetsleder på telefon. Jeg slapp unna i går, men skal ta min del av ekstravaktkaken i helgen. Det er fremdeles mye å kartlegge, og vi har mange dagers arbeid fremfor oss i VG-huset. Samtidig har vi gode reportere på bakken i Amsterdam, Malaysia, Ukraina og New York. Spørsmålene vi skal finne svar på er: Hvem er ofrene? Hvor kom de som ikke er identifisert så langt fra? Hvilke skjebner og historier skjuler seg bak navnene på lista? Og sist men ikke minst – hva skjedde med dødsflyet MH17?

Mitt ansvar – hvem er ofrene?

Morgenmøte i dag ble erstattet av et hastemøte. ”I dag skal vi være først og best, og vi skal oppdatere nettsiden samtidig som vi sørger for at morgendagens avis blir proppfull av informativt stoff,” ble det sagt. Jeg fikk ansvaret for å kartlegge hvem ofrene er sammen med to andre journalister. Sammen laget vi en liste hvor vi sakte men sikkert fylte inn navnene på de omkomne ettersom det ble offentliggjort. Det var barn og besteforeldre, forskere og eventyrere. Noen var på vei hjem, mens andre akkurat hadde startet en verdensomfattende rundreise. På døra til en blomsterbutikk i Amsterdam hang det i dag morges en lapp fra kjæresteparet Neeltje Tol og Cor Pan som skulle på ferie. ”Have a good holiday! We will be back on August 4,” sto det på lappen. Den triste sannheten er at det kommer aldri til å skje. Nå er lappen tatt ned og fortauet foran butikken er fylt med blomster.

MH17 var et helt vanlig passasjerfly fylt med mennesker som hadde planer og opplevelser fremfor seg. I morgen fortsetter karleggingen og jakten etter svarene på de spørsmålene hele verden stiller seg. I situasjoner som denne elsker jeg å være journalist. Jeg kjenner adrenalinet pumpe i takt med at flere titalls flinke hender dundrer rytmiskt på tastaturet rundt i rommet.

Samtidig føler jeg på ansvaret av det yrket jeg har valgt, som aldri før. Hele Norge tørster etter informasjon, og det er vår oppgave å levere denne informasjonen.

Skjermbilde 2014-07-18 kl. 21.43.37 Skjermbilde 2014-07-18 kl. 21.43.53

Gaza-konflikten: Slik var min første dag som utenriksjournalist

photo2De tre søsknene i Gaza ser på de hvite skyene som stiger opp fra det som er ruinene av hjembyen. De forstår ikke hva som skjer, og syntes skyene ligner på store sopper. Lite vet de om farene som kanskje venter. Foto: PRIVAT

VG NETT: Les saken om de tre palestinske søsknene her

Yaser Alkayali (22) bor i Gaza by sammen med familien sin. På grunn av ansvaret for sine tre yngre søskenbarn, får ikke 22-åringen sove om natten. Han er konstant redd for at noe skal skje med lille Omar (3), og søsknene hans, Jannat (4) og Yehya (5). Yasar forteller at hver natt setter han alarmen til å ringe hvert tiende minutt, slik at han kan stå opp å sjekke om de har det bra. Noen ganger trenger han ikke alarmen en gang, for bombene som regner ned over Gaza runger høyt nok til å vekke hele nabolaget. 

I går ble nabojentene i huset der Yasar bor drept. Han har ikke fortalt de tre søskenbarna at vennene deres aldri kommer til å være med på leken igjen. Familien til de drepte jentene har flyttet, og Yasar vet ikke lenger hvor de befinner seg. Han får heller ikke gått i begravelsen, fordi situasjonen i byen Gaza er så farlig at han ikke kan forlate huset. Alt han kan gjøre er å vente. Imens teller han bombene som faller som et dødelig regn rundt han. En bombe hvert femte minutt, teller Yasar.

Som VG kommentator Per Olav Ødegård skrev i gårsdagens avis, har den langvarige Israel-Palestina konflikten raskt utviklet seg fra steinkasting til raketter. For 25 år siden hadde ikke Hamas tilgang på moderne våpen, og måtte nøye seg med småstein. I dag skyter de med raketter mot Tel Aviv og Jerusalem, som ligger hele 80 km fra Gazastripen. Konflikten er et moderne våpenkappløp hvor et desperat Hamas prøver å ta igjen en av verdens største våpenmakter, Israel. Israel svarer med å erklære at de nekter å legge ned våpnene før Hamas er knust.

Problemet med Gazastripen er at landområdet er tett befolket og veldig lite. Samtidig er 1,1 av de 1,7 millioner innbyggerne som bor der under 18 år, ifølge klinisk overlege på universitetssykehuset Nord-Norge, Mads Gilbert. Når Israel svarer på Hamas rakettoppskytninger ved å sende totalødeleggende bomber mot tett befolkede områder, er det klart de vil treffe sivile. De vet de også, men landet er for opptatt av å vise våpenmuskler mot et yppende Hamas.

Begge landene lider under denne konflikten, men lidelsene kan ikke sammenlignes. I Israel har ingen barn blitt drept, mens på Gaza er 18 bekreftet døde og mange er såret. I går ble en familie på 8 drept, alle sammen mens de sov i sine egne senger. Sykehusene på Gaza er overfylte, og de mangler noe så grunnleggende som gummihansker. Det finnes ingen sanitetsartikler, kloakksystemet har kollapset og det er lite mat. På en litt halvspøkende måte forteller Yasar at det nesten er bra det er Ramadan. Den vanligvis så festfylte høytiden er overskygget av redsel, og med lite mat i huset, forteller Yasar at familien sparer mye ved kun å spise en gang om dagen. Menneskelige lidelser skal ikke settes opp mot hverandre, men de skal heller ikke sammenlignes når forskjellene er så store.

photo1

Lille Jannat får ikke sove om hun ikke dytter fingrene dypt inn i ørene. Bombene vekker henne flere ganger om natten, og fireåringen skriker ofte etter hjelp i søvne. Foto: PRIVAT

“Hvert minutt tror jeg at jeg kommer til å dø,” sier Yasar. Mellomste jenta på fire gråter i bakgrunnen. Hun er konstant redd, forteller Yasar, og sover med fingrene i ørene. Hun skjønner ikke hva som skjer, men spør hver dag hvorfor bråket ikke stopper. Kanskje er det på tide at det internasjonale verdenssamfunnet spør seg det samme spørsmålet. Hvor mange drepte er et seriøst nok siffer for at konflikten skal bli tatt på alvor? Hamas må slutte å sende raketter mot Israel, det er det ingen tvil om. Samtidig har historien vist at å svare vold med vold, aldri er en løsning. Se bare på hvordan fire drepte ungdommer, og påfølgende løfter om hevn, har ført til minst 77 drepte, og mer enn 600 sårede. Mordene på de israelske ungdommene og den palestinske gutten var forferdelige saker i seg selv, men ringvirkningene har vist seg å være katastrofale.

For Yasar varer dødsangsten lenger enn de ti minuttene det tar oss her hjemme å bla gjennom avisen. Eller lese en sak på nett. Redselen kommer ikke til å slippe taket før konflikten, som har herjet Gaza med varierende styrke i flere tiår, tar slutt. Så langt er det ingen ende i sikte. Selv om FN møtes for å drøfte problemet i kveld, er fremtiden for søskenbarna på Gaza, veldig usikker. Frem til våpnene er senket, er alt vi kan gjøre her hjemme å ikke glemme. Det kan vi gjøre ved å lytte til deres historier med hjertet, ikke bare hodet. Ved å ikke vise ignoranse, men medmenneskelighet. Yasar forteller at dagen i dag har vært relativt bra, fordi en avis i Norge har brydd seg om hans situasjon. Fordi historien hans blir delt, ikke glemt. Allikevel er det mange uhørte stemmer i Israel-Palestina konflikten med historier om verre skjebner enn Yasars. Derfor sier gutten at han ikke bare ber for de tre små søskenbarna. Han ber for en delt fred på tvers av to landegrenser.

Skjermbilde 2014-07-10 kl. 21.06.29

Skjermbilde 2014-07-10 kl. 21.06.42

Min første uke som journalist i VG

Min første uke som journalist for VG har vært utfordrende, krevende og utrolig spennende. Jeg er ikke i tvil om at jeg har verdens beste sommerjobb.

Første dag troppet jeg opp på mitt første morgenmøte med ideblokka i hånda og et dundrende hjerte. Jeg hadde en ide, men tanken på dele den med et bord fult av begavede journalister var skremmende. Utrolig nok likte de ideen, og det jeg hadde skriblet ned som holdepunkter på blokka utviklet seg til å bli min første dobbeltsidereportasje i avisen fredag 27. juni.

10422093_10154254981320361_3868960184026183054_n

 En liten selfie etter Pride paraden på lørdag. 

I samfunnsseksjonen hvor jeg jobber er jeg den yngste og eneste som ikke har jobbet i VG før. De andre sommervikarene har flere år på CVen med deskjobbing og tilkallingsvakter. Så var det meg da. Ferdig utdannet, men fersk i det norske medialandskapet. Allikevel har jeg blitt jeg blitt tatt utrolig godt imot og invitert inn i varmen av en gjeng flotte mennesker. Det er et godt samhold i gjengen og hver dag spiser vi felles lunsj og skravler om alt fra politikk til fremtidsplaner.

10430848_10154250451605361_5637622221063583188_n“Homokampen 2014” ble mitt første store prosjekt. Her intervjuet jeg ti profilerte homofile nordmenn om fordommene de fortsatt hanskes med i hverdagen. Det var spennende og lærerikt, ikke minst fordi det var første gang jeg intervjuet kjente mennesker. Jeg ble overrasket over hvor samarbeidsvillige og snille alle var. Tror det morsomste med denne reportasjen var å intervjue Finn Schjøll. Litt fordi han viste seg å være en herlig person, men også fordi han er en jeg alltid har sett på TV. Vi ble vel litt kompiser jeg og han, særlig etter de utallige telefonsamtalene hvor han ville sjekke at jeg hadde fått riktig detaljer på plass.

Jeg ser frem til å jobbe hardt i sommer. Planen er å bli den beste samfunnsreporteren som finnes. Kanskje usannsynlig når jeg deler skrivebord med Alf Bjarne Johnsen, men målrettet er det jo lov å være. Uansett hva som skjer vet jeg at det kommer til å bli en utrolig lærerik periode. Planen er å dra nytte av alle de flinke folkene jeg jobber med slik at når høsten kommer er jeg klar. Klar uansett hva som måtte skje.

10452316_10154254981210361_4379987876388180612_n

10438145_10154254981430361_8375166801975709446_n

Lørdag tror jeg var den morsomste dagen på jobb denne uken. En sliten, trøtt og kanskje litt umotivert Camilla møtte opp på VGhuset klokken 06.55 lørdag morgen. Det tok ikke lang tid før kaffen hadde gjort susen og jeg var i full gang med å dekke alt fra ISIL i Irak til Støre i homoparaden. Det blir aldri kjedelig i denne jobben. Innen klokken var tolv løp jeg nedover Grønland på jakt etter Jonas Gahr Støre. Vi viste at han skulle stille i paraden for første gang og jeg ville snakke med han om hvorfor. VG ble den første avisen med bilder og tekst fra paraden den dagen. Vi hadde til og med et iPhone bilde av en smørblid Støre i avisen dagen etter. Dagens oppdrag – CHECK. 

Les saken her

Her er noen av de andre sakene jeg har skrevet denne uken:

Skrev om bygningskollapsene i India

… og om skyting i New Orleans

 

Late sommerdager

collage

Stille før stormen. Kvelden før kvelden. Den siste uken med varme sommerdager har vært den lengste i mitt liv. Etter at jeg flyttet hjem fra England med alt jeg eier pakket ned i fire kofferter har alt stått på vent. Klokken tikker saktere enn vanlig og dagene snegler seg forbi. Samtidig står koffertene fortsatt ferdig pakket i gangen hjemme hos mamma. De minner om at ventetiden snart skal byttes ut med egen leilighet, ny jobb og et lenge etterlengtet liv i hovedstaden.

Seinere denne måneden venter spennende utfordringer og ny jobb på meg i Norges største avis, VG. Der skal jeg jobbe som sommervikar i samfunnsseksjonen hvor jeg skal skrive om alt fra politikk til samfunnsdebatter. Jobben passer meg perfekt. I anledning ny jobb og en ny krevende og altoppslukende tilværelse som journalist bestemt jeg meg for å flytte på hybel alene. Etter mye surfing på finn fant jeg det perfekte krypinn. En liten, hvit toppleilighet i en romantisk bygård på Grunerløkka med store vinduer og hems med skråtak. Der skal jeg ligge og telle stjerner til jeg sovner.

Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å glede meg til jeg har kommet på plass i leiligheten og i ny jobb. Mamma sier at jeg burde nyte dagene og lade opp batteriene før det braker løs, men jeg klarer ikke slappe av når alt er pakket i kofferter og ingen ting er organisert. Det eneste jeg klarer å gjøre er å vente. Telle minutter og timer. Dager og netter. Men snart har jeg ny adresse i Oslo og en spennende hverdag. Og da… Ja da kan jeg slappe av!

78_511496992_xl (1) 78_865621356_xl 78_1914794302_xl

Hva dere enn gjør, ikke legaliser cannabis i Norge

Cannabisbølgen har lenge herjet USA og dopet ble legalisert i  statene Colorado og Washington i Januar. USAs president har kalt marihuana “ufarlig” og mener at dopet ikke gjør noe større skade enn alkohol. Disse holdningene har blitt synlige også i Europa hvor endring i ruspolitikken sprer seg som ild i tørt gress. I Norge har legalisering også blitt tatt opp til debatt og både Miljøpartiet De Grønne og Unge Venstre sier “ja” til lovlig bruk av cannabis.

Jan Arild Snoen argumentert tidligere i en kommentar i Aftenposten for legalisere av cannabis. Han mener at i et fritt land som Norge burde marihuanarøyking være et personlig valg som ikke kan reguleres av staten.  Allikevel vil jeg vil stille spørsmålet – vet vi egentlig nok til å legalisere?

Og leve med konsekvensene

For tre år siden flyttet jeg til England for å begynne på universitet. Jeg reiste over dammen som en uerfaren og uvitende nordmann med fem kilo brunost i kofferten. Da jeg reiste viste jeg ingenting om rusmisbruk og marihuana.

I England har de ikke legalisert cannabis, men landet har en kultur for stoffmisbruk som ikke kan sammenlignes med naive Norge. Statistisk sett har 3,5 prosent av nordmenn brukt cannabis det siste året, mens i England har 16,3 prosent gjort det samme. Det norske tallet gjelder alle aldre, mens det engelske bare teller 16-24åringer. Samtidig viser statistikker at mange engelskmenn helt opp i 75års alderen bruker stoffet jevnlig.

Snoen snakker om cannabis i Norge som om han vet hva det vil innebære, men med 3,5 prosent kan du ikke forklarer mye. Det er ikke før det blir en lukt som henger i luften og et dop som selges på de fleste gatehjørner at man forstår effekten. Selv kjenner jeg flere som har droppet ut av universitetet fordi cannabisrøyking tar mer tid en skolearbeidet. Vil vi virkelig ha det sånn i Norge?

Våkner han opp i morgen?

Etter å ha bodd i England i tre år, prøvd marihuana en gang og sett de røde øynene og slitne kroppene til mennesker jeg kjenner utallige ganger, har jeg fått nok. Den ene gangen jeg selv røykte var jeg nysgjerrig og ville oppleve det alle skrøt sånn av. For meg var det ikke verdt det og jeg ville aldri latt det ødelegge meg slik som det har ødelagt mange av mine venner.

Mine engelske venner røyker ikke bare fordi de syntes det er gøy – de er avhengige. I begynnelsen brydde jeg meg lite om det, men det var når de ikke dukket opp til avtaler at det begynte å bli et problem. De kom ikke på jobb. Vi hadde planer om å møtes til middag, men han kom ikke fordi han var hjemme og sov av seg rusen. Hun skulle ta vare på rommet mitt et par uker, men stumpet røyken i gulvteppet.

Bestekompisen min sliter med å sove om natten hvis han ikke tar seg en røyk før han legger seg. Han traver usikkert opp og ned stuegulvet etter jobb med en joint i munnen. Han går og går til stoffet begynner å virke. Da synker han sammen på sofaen, lukker øynene og røyker litt til. Og så litt til. Han trekker den sur-søte giften ned i lungene til øynene går i kryss. Så sovner han og blir borte til neste morgen. Jeg er ofte redd for at en dag vil det ikke bli en neste morgen.

Også er det lukten. Den søte, kvalmende lukten som brenner seg fast i veggene og hukommelsen som en parasitt.

En kabal som ikke går opp

Jeg er enig med Snoen i at jeg tror ikke at Cannabis bare er skadelig, men jeg mener at å legalisere det vil åpne for lettere tilgang og mer avhengighet – særlig blant unge. I Norge var ungdomsledigheten mer enn tre ganger så høy som ledigheten blant dem over 25 år i fjor.

Unge Venstre sier ”at vi allerede har nok kunnskap til å åpne for legalisering av cannabis”. Tord Hustveit, leder for Unge Venstre, skriver at Cannabis er en av de mindre farlige stoffene på avhengighetsskalaen under sekkebegrepet narkotika. Allikevel, han innrømmer at stoffet er avhengighetsskapende. Er avhengighet, i hvilke som helst grad, noe vi vil promotere i Norge?

Vi leser daglig om kabalen om Norges oljepenger som aldri går opp. Samtidig vil Unge Venstre ta narkotika ut av det kriminelle miljøet og inn på apoteket. Om cannabis ble  legalisert hadde vi måtte brukt store midler på å gjøre stoffet ”samfunnstrygt”. Unge Venstre snakker om å skape et ”regulert marked”, men er dette noe vi vil bruke penger på? Burde vi ikke heller bruke disse midlene på flere sykehjemsplasser enn rehabiliteringsplasser?

Denne venstre-orienterte kabalen går ikke opp for meg.

Hvis cannabis hadde vært lovlig i Norge, hvor lett hadde det ikke vært og levd på NAV og tatt seg en joint? Mange kunne levd lykkelig på dette i flere år. Jeg har sett det selv. Venner som visner og penger som ikke rakk til mat fordi de ble brukt på røyk. En holdning som falmer og en ikke-eksisterende arbeidsmoral. I England sier de bare, ‘‘why work, ey?’’

Om vi bringer disse holdningene hjem, hva skjer da? Da skjer det ingenting annet enn at skattepengene fortsetter å fly ut av vinduet og inn i de utstrakte hendene til landets trygdesnyltere.

Recreational cannabis use could be legal after the votes